BARNDOMMENS LØVIKA

Den årlege turen til Østremsetra.
Den årlege turen til Østremsetra.
Løvika 105, eller eigentleg Magnusstova frå Magnusplassen på Emblem. Johannes Østrem, onkelen til Rolf Kåre, eigde denne. Foto: Svein Ove Østrem
Løvika 105, eller eigentleg Magnusstova frå Magnusplassen på Emblem. Johannes Østrem, onkelen til Rolf Kåre, eigde denne. Foto: Svein Ove Østrem
Løvika 105 er identisk med stova frå den nedlagde Magnusplassen på Emblem. Den fekk nytt liv som hytte i Løvika. Den eigde Johannes, Rolf Kåre Østrem sin onkel. Foto: Sigurd Langleite
Løvika 105 er identisk med stova frå den nedlagde Magnusplassen på Emblem. Den fekk nytt liv som hytte i Løvika. Den eigde Johannes, Rolf Kåre Østrem sin onkel. Foto: Sigurd Langleite

Løvika var mitt sommersted og sommerparadis. Nå vet jeg også hvor navnet kommer fra. Takk for det! 

Tekst: Rolf Kåre Østrem

Det var nå to hytter som kunne kalles Østremhytta, nr. 105 og nr. 108. Hytte nr. 105 var hytta som ble bygd av min onkel Johannes, som ikke hadde noen barn på denne tida. Han var forholdsvis sjelden å se på hytta. Men den ble ikke stående tom for det. Tanter og onkler i slekta og søskenbarn var der hele sommeren gjennom. Vi var der også tidlig om høsten for å høste frukt og bær. Det var et fint tilskudd til kosten. Ellers var vi der i noen helger, men det var sommeren som var den beste tida. Vi dro dit ved St. Hans-tider og dro hjem igjen når skolen begynte. Andre hytter i tillegg til de to Østremhyttene var Refsneshytta, Sætrehytta og Voldsdalshytta. Dessuten hadde vi Weltzienhytta som lå ned mot berga og Abelsneshytta. Å komme til hytta tok sin tid. Emblemsruta var vårt transportmiddel. Den fraktet oss trygt fram til vi gikk av ved det røde «Skuret». Turen fra Rutebilstasjonen til vi gikk av bussen, tok en times tid, hvis jeg ikke husker feil. Deretter var det bare å ta beina fatt. 

Utenfor selve hytteområdet lå det en gård. Her bodde familien Smogli . Det var svært moro å «hjelpe til» på gården. Vi hesja, lempa høy opp i høyvogna og kjørte det inn på låven. Hoppe i høyet gjorde vi også, hvis vi fikk lov -. Aktiviteter var det hele tida, hektisk, men fint. 

Dagene og ukene gikk alltid altfor fort. Hver fredag, tror jeg det var, hørte vi et bilhorn et stykke unna. Det var Severin på » Bua» som kom med varer. Vi kunne se den røde bilen hans lenge før den kom fram. Da fikk vi ungene is og lesestoff. Aktivitetene forandret seg ettersom vi ble eldre. Men noen husker man bedre enn andre. Og noen glemmer man. Var været fint, var det bading i Naustvika (med forbehold om at jeg husker riktig navn). Det var vår badeplass, og der lærte jeg å svømme (som den første i klassen-). Når vi kunne være der en hel dag, var det virkelig en vellykket sommerdag. Været kunne jo være litt ustabilt. På Emblemssanden var vi sjelden, Naustvika var vår badestrand. Dårlig vær var ingen hindring for aktivitet. Da kunne vi sitte inne og spille brettspill; Monopol, 500 og kortspill. Her var det barna som tok initiativ. De voksne var dessverre sjelden med. Enkelte dager var vi på blåbærtur, og vi hadde våre favorittsteder. Fant vi noe, ble det blåbærsuppe eller blåbærpannekaker. Vi var blå på fingre og trut. 

På plenene ved hyttene spilte vi cricket og badminton. Det var helst i kveldingen dette skjedde. Var det en fin sommerkveld, klarte vi å mase oss til å være litt lenger oppe. Berga nedenfor hyttene kunne være skumle nok. Men ettersom vi ble eldre, fikk vi lov å gå dit uten voksne til stede. Det var fiskestang med sluk som gjaldt. Vi brukte stingsild og krabbesluk. Det var flere steder vi kunne stå; det var hylla rett nedenfor Weltziens hytte eller vi gikk gjennom skogen og ut til «Staken». Fisket var til tider bra, men enda bedre og morsommere ble det når vi kunne fiske fra båt. Emblemselva er ikke akkurat noen stor lakseelv, men vi var stadig av gårde for å fiske «krede». 

En spesiell hendelse som fant sted hvert år, var turen til Østremsetra . Nå var alle med. Vi pakket med oss det vi trengte og vandret av sted; opp gjennom Løvika Brauta, gjennom Østremgardane og opp der Paul og Asea hadde hytte. Vi var svette og slitne da vi kom opp, men likevel «full fart» fra vi kom til vi dro. Og alle var enige om at … Hva er hytteliv? Det er aktiviteter og opplevelser som for min del gjorde min barndom rikere.

Litt om forfattaren si slekt:

Rolf Kåre Østrem sin farfar kom frå Abrahamsgarden på Østrem. Det var Rasmus Andreas Martinus Østrem (1877-1963). Han gifta seg med Olivia Hansine Birgitte Olsdotter Emblem (f.1881) frå Jakobgarden. Dei flytte til Ålesund, og budde mellom anna i Borgundvegen 22 og så i Bergvegen 22. Rasmus livnærte seg av fiske. Det kan nemnast at han vart onkelen til Sevrin Østrem, Alfred Østrem, Johanne Aasen, og Petter Kornelius, som tok over Abrahamsgarden. Olivia var tante til mellom anna Anne Betzy Wennersberg og Karl S. Emblem. Sistnemnde tok over Jakobgarden. Der vart soleis godt med slekt i bygda. Far til Rolf Kåre var ein av i alt 11 born. Tre av desse fekk seg hytte på Emblem. Paul Elias fekk kjøpe hyttetomt frå Konrad Østrem i Steinsgarden i 1945. Den låg øverst i Abrahamsbakkane, like ved slektsgarden, medan Johan Østrem kjøpte hytteparsellen "Havglytt" av Elias Nedregotten i 1942. Han kjøpte også stova på Magnusplassen og flytta den ned til det nye hyttefeltet rett vest for garden Løvika. Faren til Rolf Kåre heitte Olai, og fekk tinglest nabotomta nr 107, kalla "Furuly" samtidig med bror sin hausten 1942. Det er den vestlegaste hytta, før vegen svingar sørover mot Hammarsvika, der rutebåtkaia ein gong låg. Far til Rolf var fiskar og knytt til Buholmmiljøet, der familien budde frå 1938-1958. Det er utruleg stas å få lov til å publisere barndomsminna frå Løvika her på Emblemsbygda.com.

Rolf Kåre Østrem 14.04.2022 08:12

Hyggelig å kunne bidra med minner fra en lykkelig tid og fine somre i Løvika. Jeg setter pris på fin oppsummering av farfars slekt på Emblem! Hilsen Rolf Kåre Ø