Historien om Emblemsruta

Emblemsbygda Billag sin tredje buss, T-1639 1933 modell Volvo LV 72 med karosseri påbygd av Garseth i Spjelkavik. Ved siden står Oskar Emblem og fruen med sønnen John på armen. (orginal bildetekst)

Stasvogna til billaget, T-1244 - 1938 modell Opel Blitz med T.Knudsen karosseri. Sjåføren er Johan Emblem. Denne bussen ble i 1954 solgt til Rolv Dybvik.(orginal bildetekst)

Vognparken til Emblemsruta ca. 1950. Fra venstre T-1027, 48 mod. Volvo/T.Knudsen, T-1064 47 mod. Chevrolet/T.Knudsen, T-1244 38 mod. Opel Blitz/T.Knudsen, T-1344 48 mod. Volvo/T.Knudsen og T-10190 47 mod. Chevrolet godsbil. (Orginal bilettekst)

UE 55792 1981 modell Volvo B57 med Vest 4 karosseri. Denne bussen ble overtatt av Ålesund Bilruter da Emblemsbygda Billag ble solgt i 1987. I ÅB fikk bussen int.nr.190, og var i drift der frem til 1997 da den ble solgt til Arendal Trafikkselskap (ATS) (Orginal Bilettekst)


På sine eldre dager laga Oskar Emblem, som var ein av grunnleggjarne av Emblemsbygda Billag, denne historikken om selskapet frå det vart stifta i 1928, og fram til det ble kjøpt opp av Ålesund Bilruter i 1987.  

Teksten er tilrettelagd av Kristoffer Emblem og Tor Sindre Grønningsæter.  Alle foto er henta frå Kristoffer Emblem sine album. Teksten er orginalt publisert på nettsidene til Rutebilhistorisk Forening avdeling Sunnmøre 

http://www.rhf-sunnmore.no

 

I 1927 tok Oskar Emblem kontakt med Elias J. Emblem, som da satt i Borgund herredsstyre, om det ikke var en tanke å prøve å danne et andelslag med tanke på kombinert vare- og persontrafikk på Emblem. Da det var flere bygdelag som allerede hadde eget ruteselskap måtte det gå an å starte ett i Emblemsbygda også. Elias Emblem var enig i dette, det var bare å gå i gang og tegne andeler så skulle han ta seg av saken når søknad om konsesjon kom til herredsstyret. Arbeidet med andelstegning ble satt i gang, men interessen var ikke så stor. Et andelslag ble likevel dannet, og styre ble valgt. Elias Emblem – formann, Hans Akslen, Nils J. Akslen, Martinus Emblem og Georg Emblemsvåg. Søknad ble sendt til Borgund herredsstyre om konsesjon for kjøring med kombinert buss på strekningen Magerholm – Ålesund. Søknaden ble blankt avslått. Etter tips fra et herredstyremedlem ble det i 1928 sendt ny søknad, og nå kom det svar tilbake at konsesjon var innvilget.

Det ble nå kjøpt et lastebilchassis, 1½ tonns Chevrolet som ble påbygd hos Garseth i Spjelkavik. (T-1586) Denne var bygget med en dør på hver side men åpen bak, kun en presenning til beskyttelse for støvet. Den hadde 15 sitteplasser, setene kunne enkelt tas ut når det var behov for mye godsplass. Oskar Emblem ble ansatt som sjåfør og Peder Magerholm som kasserer. Begge disse hadde Emblemsbygda Billag som arbeidsplass i over 40 år.

I mars 1929 startet kjøringen, avgang fra Magerholm klokken 08 med retur fra Ålesund kl.16. Sjåføren hadde en lang dag i byen uten noe annet tilholdssted enn på kafeer og bensinstasjonen hvor han fylte bensin. Det ble en stor forandring for bygdefolket på Emblem den dagen bussen begynte å kjøre, nå var det bare å gå ned til veien mot tidligere å gå ut i Eikenosvågane, som tok over tre kvarter å gå, for så å sette seg på rutebåten som brukte to timer til byen.

Trafikken var ikke så stor til å begynne med, men den økte etter hvert. Da rutebåten sluttet å gå våren 1929 og selskapet fikk melketransporten til Sunnmøre Meieri var det en god hjelp for økonomien. Det kom også en masse småspanner fra bønder som ikke hadde aksjer i meieriet, men likevel hadde faste leveranser til forskjellige butikker og private. Disse skulle avsettes på faste plasser på tur til byen, og tomspannene skulle tas med tilbake på returen. Selskapet hadde nå overtatt all varekjøring til og fra bygda. Veien stod seg ganske bra, også under teleløsningen, så ruten ble kjørt alle dager unntatt søndager. 

Det var totalt 13 grinder som skulle åpnes og lukkes på ruten, dette var jobben til ”melkemannen” som var med for å tømme spanner på meieriet. Melkemannen kjørte gratis så det var sjelden problem å få med seg noen til denne jobben.

I den første tiden hadde selskapet holdeplass ved hjørnehuset rett over Ruuds Jernvarehandel, den gang drev Elias Lunden forretning der. Men etter et par år kom det krav fra politiet om at alle busser skulle bort fra holdeplassene i gatene, og dette førte til at Rutebilcentralen ble stiftet i 1931. Det var kun levering og henting på kaiene som var tillatt, ellers skulle alt godset til alle rutebilselskapene gå gjennom Centralen. Sjåføren hadde litt tidsfordriv med å gå ærend for bygdafolket under pausen i byen. Ut til Aurdal med urinprøve, fornyelse av resepter, kamferdråper og hostesaft på apoteket etc. Alt dette sparte bygdefolket for mye tid, og ikke minst penger.

Selskapet bygde nå garasje til en bil inne ved Akslabrauta, denne ble senere revet og flyttet til Skaret på Nedregotten på tomt kjøpt av Nils J. Akslen. Her ble det nå plass til 2 biler. Trafikken til nå dette første driftsåret var som ventet, men nå begynte flyttekjøringen av de som skulle bo på Emblem om sommeren, og de var de mange av. Mange hadde allerede bestilt kjøring av flyttegods så det ble en travel tid. Det ble så stor trafikk denne sommeren at det måtte kjøres en ekstra tur med tomspanner og varer for å få plass til alle passasjerene på ruten. Det hadde aldri bodd så mange ”landliggere” på Emblem før, og dette hadde nok sammenheng med den nye bussruten. Tidligere måtte de ta båten innover og kjøre flyttelasset med hest fra kaia i Emblemsvågen, nå fikk de det transportert til døra av rutebilen.

Det var byfolket fra Ålesund som flyttet til Emblem om sommeren (”på landet”) som ble kalt for ”landliggere”. Da flyttet husfolket i kjelleren eller på loftet, og byfolket bodde i hovedetasjen, dette var en kjærkommen ekstrainntekt for gardsfolket. Også de som skulle innover for å besøke familien fikk en mye enklere tur. Slik gikk sommeren, landliggerne og huseierne var til tilfreds. Likeså Emblemsruten som den nå ble kalt.

Men så kom vinteren med snø, og kjøreforholdene ble vanskelige. Det ble forsøkt å holde vegen åpen med treplog og hest, noe som ga dårlig resultat. Heldigvis ble det lite snø denne vinteren så det gikk noenlunde bra på den måten at passasjerene, på de dårligste strekningene, støttet bussen på sidene så den holdt seg på sporet. Passasjerene tok det humoristisk, det viktigste var at de kom frem.

Etter gjennomgang av trafikkresultat første driftsåret ble det bestemt å kjøpe en ny bil slik at selskapet nå hadde to busser. Det ble innkjøpt et GMC chassis som Garseth bygde karosseri på. Bussen fikk registreringsnummer T-1639 og hadde 22 sitteplasser, som den første fikk også denne ”flyttbare” stoler.

Vi er kommet til april 1930, teleløsningen satte inn for fullt og lensmannens ordre om kjørestopp lot ikke vente på seg. Nå var gode råd dyre, det var melken fra gårdbrukerne det var verst for, folket kunne nå alltids komme seg ut i Vågane som før. Situasjonen ble løst på den måten at ruten kjørte når veien var mest mulig frossen, ut om morgenen og inn igjen i 6-7 tiden kvelden. Likevel ble veien så nedkjørt at selskapet flere dager hadde mannskap og hest i arbeid for å holde veien i noenlunde kjørbar stand. Det var spesielt i Longhaugdalen at teleproblemene var størst, der måtte en legge på einefasiner. Fasiner lå klare ved veikanten slik at sjåførene kunne legge de på der de største hulla var.

I Myrabakken i Spjelkavik var det et punkt som aldri ble bra, det var her lensmannen nektet all rutekjøring. Dette kunne ikke Emblemsruten godta, og en tok kontakt med overingeniør Grønningsæter i Vegvesenet for å få han til å komme og vurdere forholdene. Selskapet hadde lagt ned så mye arbeid for å prøve å holde vegen innom Blindheim i best mulig stand at de ville ha overingeniøren til å bedømme lensmannens forbud. Da han kom ble det først kjørt innover til Magerholm, når han kom ut igjen spurte lensmannen om hans vurdering. Det var da Grønningsæter sa disse for Emblemsruten befriende ord; ”Jeg har å befale og Borgund kommune å betale”. Det vil si at veien ble åpnet igjen med øyeblikkelig virkning. Litt senere overtok kommunen veivedlikeholdet, ansatte vegvokter som med en liten handvogn trilla grus for å fylle hullene samtidig som veien ble skrapa, men det var lite grus å skrape av.

Det var nå mange fra byen som kjøpte seg hyttetomter på strekningen Ødegård, Ekornesvåg, Flisnes og Emblem. Det var faktisk en del ungdommer som i mangel på skikkelig material til hyttebyggingen fikk seg tak i store kasser som de slo i stykker, fraktet fjølene innover på busstaket og brukte disse til hyttebyggingen.

I 1933 ble GMCen innbyttet i et Volvo chassis som fikk karosseri påbygd av Garseth, denne ble bygget med uttakbare seter. Etter hvert vokste trafikken slik at på lørdager ble bussen for liten på tur innover, og det førte til at også den minste vogna ble utbyttet. Det ble kjøpt et nytt Volvo chassis som Ødegård Karosserifabrikk bygget karosseri på. Bussen fikk 25 sitteplasser, åpen midtgang med klappsæter konstruert av smed Schou i Ålesund. 

Trafikken vokste så i helgene at 2 vogner ble i minste laget. Resultatet ble at vogn nr. tre skulle anskaffes. På samme tid ble det kjøpt en brukt bil fra Molde, det var denne bilen som med fullt lass mistet høyre forhjul i Spjelkavika så det traff veggen på Mittetfarikken. Det var da kunstmaler Person som var passasjer utbrøt; ”Og detta skal man betale for!”

Rutebilstasjonen hadde nå tatt på seg å skaffe busser til skikjøring på Ørskogfjellet, og det ble der kjøring også for Emblemsruten. Byfolket hadde ikke oppdaget at det var snø på Emblemsfjellet også, dette ville styret i billaget gjøre noe med og de fikk stukket en løype fra Eikenosen opp til Røssevollvatnet. Videre fra heiane nedpå Breiskaret og rett derfra ned på Østrem, denne løypa ble merket med røde piler. Det skulle likevel vise seg å ta tid før byfolket oppdaget hvilket flott turterreng det var på Emblemsfjellet.

I 1937 ble Emblemsbygda Billag omdannet fra andelsselskap til aksjeselskap. Antallet aksjonærer økte, likeså antall ruter. Det var nå to turer til byen på hverdager, 3 på lørdager og en tur søndag. I tillegg ble det kjørt kirkerute annenhver søndag. Billettprisen på kirkeruten var 75 øre tur-retur. Prisen på strekningen Emblem – Blindheim var 15 øre pr. person. Gratiskjøring skulle det nå være slutt på.

Kommunen hadde overtatt veivedlikeholdet samt snøbrøytingen. Lars Blindheim fikk ansvaret for brøytingen på strekningen Magerholm – Spjelkavik, og han utførte arbeidet på en meget god måte selv om brøytingen ikke var noen enkel jobb. Veien var i dårlig stand og det stod opp steiner både her og der så det røynte hardt på materiellet. Da Blindhein skulle forhandle om ny kontrakt året etter ville ikke lensmannen betale så mye som Lars ville ha, det resulterte med at han forlot lensmannskontoret og varskudde at da fikk lensmannen brøyte selv. Det ble andre som overtok, men kvaliteten på arbeidet ble ikke så godt som tidligere.  

Neste busskjøp var et Opel Blitz chassis hos Oscar Rørhuus. Karosseri ble påbygd hos T.Knudsen i Kristiansand.(Bildet over) Denne bussen vakte stor oppsikt fortalte de som hentet den. Da de hadde vært og fått seg mat i Oslo så de nesten ikke bussen igjen av folk som beskuet den – peneste bussen de hadde sett ble det sagt. Også selskapet ble storfornøgd, og det resulterte i at nok en buss av samme merke ble bestilt hos Rørhuus. Dette chassiset ble også påbygd hos T.Knudsen, men som kombinertbuss. Karosseriet fra denne Opelen ble senere flyttet over på et nytt Volvo chassis.

Men nå kom krigen, og det ble mangel på det meste, unntatt melk og poteter. Bensinrasjoneringen lot heller ikke vente på seg, og det tok ikke lang tid før en måtte til å kjøre med vedgassgenerator. Blitzen gikk nesten like godt på vedgass som bensin når generatoren var trimma og knotten tørr. På grunn av bensinmangelen ble det en del rutereduksjoner i krigsåra.

Byfolket hadde nå begynt å oppdage turmulighetene på Emblemsfjellet, og det var fullstappede busser både innover og utover på søndagene, det var så fullt at det bare var så vidt en fikk igjen døra. Største trafikkdagene var det opptil 6 busser begge veier, dette betydde at det av og til også måtte innleies busser fra andre selskaper.

Da krigen var over var det ikke så lett å få tak i nytt materiell, men som gammel kunde hos Oscar Rørhuus greidde Emblemsruta å få tak i et Chevrolet chassis som fikk busspåbygg hos T.Knudsen. Det ble også kjøpt et Volvo lastebilchassis som fikk påmontert det gamle kombinertkarosseriet fra Blitzen. Det var denne bilen som fikk tilnavnet ”Stukasen”. Navnet kom av at når sjåføren ga den full gass ned yste Pjuskebakken, så gikk den på direkte de tre inste bakkane. Det har ingen Emblemsbuss greid verken før eller senere. Første dieselbussen til Emblemsbygda Billag ble kjøpt i 1948, også denne med påbygg fra T. Knudsen. (T-1027) Den hadde 40 sitteplasser, og nå fikk en redusert antall ståplasser på rutene, noe som det hadde vært i meste lag av før – spesielt i helgene.

I 1949 kjøpte Billaget et Volvo chassis som ble påbygd hos Ødegård Karosseri-fabrikk, T-1014. Den ble bygget som turvogn med overlysvindu og høyrygga skinnstoler, en virkelig flott buss. Bussen hadde opprinnelig bensinmotor, men pga. høyt bensinforbruk ble det etter en tid satt inn en dieselmotor. Senere ble denne bussen ombygd til varerute, også av Ødegård.

Dieselbuss nr. 2, T-1143  ble kjøpt i 1952, dette året ble det også skrevet kontrakt om bygging av nytt garasjebygg med plass til 6 busser. Bygget hadde også smøregrav, og foran garasjen ble støpt vaskeplass. Det var entreprenør Alf Nørve som stod for byggearbeidet som kom på kr. 45.000. Norsk Brensel la ned en 6000 liters dieseltank, og det ble montert varmeanlegg i garasjen. Da denne garasjen stod ferdig ble den gamle garasjen solgt.

Fra rasjonaliseringsnemda i fylket kom det nå skriv der det ble bedt om et møte på Stranda mellom Emblemsbygda Billag, Stranda og Sykkylven Billag og Spjelkavikruten. Det var snakk om at ett av disse 3 selskapene skulle få konsesjon på kjøring mellom Ålesund og Hellesylt. Dette løsningen kunne ikke Emblemsbygda Billag gå med på, derimot kunne en tenke seg samkjøring mellom Emblemsruta og Stranda og Sykkylven Billag. Dette skjedde ofte nå også, spesielt da det var skolefri. Slik ble det, og dette samarbeidet fungerte bra i flere år.

I 1963 kom det brev fra samferdselssjefen om at Ole A. Eide ville avvikle Glomsetruten, og spørsmål om Emblemsbygda Billag ville ta over kjøringen på strek-ningen Magerholm – Valle, veien her var nå snart klar for åpning. Øvrevolls Rutebiler var aktuell til å ta over kjøringen i Brusdalen og innover til Valle. Det ble avholdt møte i Olsvika der Bernt Øvrevoll, Ole A. Eide og formannen i Emblemsbygda Billag var samlet, og det ble enighet om å dele Eide sin konsesjon på den måten som var skissert. Øvrevoll og Emblemsruta skulle overta hver sin vogn mot full erstatning. I 1964 ble veien fra Magerholm mot Valle åpnet for trafikk og kjøringen startet opp. Det ble ingen gullgruve og det var en klar over, men alternativet var at et annet selskap ville komme inn som konkurrent.  

Veien innover fra Magerholm var selv om den var nyåpnet ikke så mye å skryte av, derimot var nyveien fra Magerholm og utover til Blindheim klar, og dette var en stor forbedring. Etter hvert ble også Valleveien utbedret en del.

Emblemsbygda Billag hadde i alle år en meget god økonomi, og det ble nesten alltid kjøpt nye chassis og påbygg. På midten av 1980-tallet fikk billaget avslag på sin søknad om ny konsesjon, og det kom skrivelse om at selskapet burde gå sammen med Landes Rutebiler og Spjelkavikruten og danne et nytt selskap. Dette var ikke aktuelt for Emblemsbygda Billag, de ville heller gå til oppløsning av selskapet og forlange full erstatning for materiell og garasje. Det ble mye diskusjoner blant aksjonærene i tiden som fulgte, og i 1986 ble det likevel bestemt å selge Emblemsbygda Billag til AS Ålesund Bilruter.

AS Ålesund Bilruter ble stiftet i 1985, de hadde da kjøpt opp NSB Bilruter - Ålesundruta, Landes Rutebiler, Øvrevolls Rute- og Turbiler og Ellingsøy Ferje- og Billag. I 1987 ble Emblemsbygda Billag og Spjelkavikruten oppkjøpt. I 1988 kom også Record og Vigra Rutelag med i Ålesund Bilruter.


Du finn mange fleire bilete i albumet som heiter "Emblemsruta 2" i venstremenyen på denne nettsida. Der finn du også ei avskrift av Sigurd Langleite sitt intervju med Peder Magerholm om Emblemsruta frå 1980-talet.




Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

12.07 | 20:50

Tusen takk

...
12.07 | 20:47

Dama bakerst mener jeg er fru Schjeldrup og dei to gutane Nils Petter og Gunna. Schjeldrup hadde hytte mellom kalkovnen og attlegå til Lars Akslen( idag Harry A

...
12.07 | 20:39

Han bakerste ... heilt rett.. det er Otto Andreassen

...
25.05 | 22:32

Veit dessverre ikkje så mykje meir om akkurat han, men veit meir om slekta på Oshaugen. Ta gjerne kontakt på sveostrem@hotmail.com

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE